Fortid i nåtid

Onsdag stod han der. Plutselig, etter seks-syv år.
Hendene skalv, og hjertet banket hardt og fort.
Så anderledes livet mitt kunne vært, om, hvis og hvis ikke.

Re-post, 24. november 2006:

Utsnitt

- Jeg elsker deg. Han så på henne når han sa det, før han senket blikket, og dro hånden usikkert gjennom det tykke håret. Hun fulgte de mørke lokkene med øynene når de falt ned i pannen hans igjen, luggen var blitt akkurat litt for lang og de grønne øynene hans var slørete av tårer. Hun elsket øynene hans.
Hun vendte ansiktet bort. Fjorden utenfor vinduet var blikkstille, og solen blinket som kråkesølv i vannet. En fugl sirklet over hagen, landet et lite øyeblikk på en av de hvite hagestolene, før den bruste med fjærne, vippet lett med hodet og fløy av gårde igjen.
- Jeg vet det. Hun vendte ansiktet mot han igjen, sakte. Hun følte seg utenfor seg selv. Hun ville ta den trygge hånden hans, legge den inntil sitt eget kinn, og si at alt var bra igjen.
- Det blir så tomt her når du blir borte, fortsatte han med svak stemme. Bøkene dine, bildene dine, klærne dine. Blomstene. Selv om møblene blir igjen er det dine ting som gjør rommene hyggelig. Som gjør det til et hjem.
Hun så ned på sine egne hender. Fulgte linjene i håndflaten med øynene, og forsøkte tenke bort tårene som presset på helt nede fra magen. Fra huden, sjelen.
- Jeg kan forandre meg. Han la den ene hånden over hennes, og løftet haken hennes sakte med den andre. Han hvisket nesten. Munnen hans. Hun elsket munnen hans.
Hun kjente gråten sprenge i brystet nå, den kilte i halsen, og rommet ble tåkete.
- Nei. Hun hvisket tilbake. Nei. Du kan ikke det. Du skal ikke det. Du skal fortsette å være den du er. Du kan ikke forandre den du er, for meg.
Han fjernet hånden fra haken hennes, hånden fra hennes hånd og la hodet i hendene sine. Skuldrene hans skalv svakt. Han gråt. Det var andre gangen hun så han gråte på disse årene. Begge gangene var for henne.
Hun ville holde rundt han. Trøste. La fingrene leke med det tykke, mørke håret hans, kysse bort tårene og si at hun elsket han. Hun klarte ikke holde tårene tilbake lenger. De rant stille, sakte, sved på de varme kinnene og smakte salt. Hun forsøkte tørke de bort, skjule de, gjemme følelsene.
Han reiste seg, kom til henne, slo armene forsiktig rundt henne, og tørket tårene hennes med skjorten sin, varsomt. Han trøstet henne, enda det var hun som gjorde han vondt. Hun som gjorde seg selv vondt. Hun lente hodet inn mot det velkjente, varme brystet, med de trygge armene hans rundt seg, og kjente hjerteslagene hans mot kinnet. Tårene rant lydløst for alt som hadde vært, og alt som var. For alt som ikke var. Og alt som skulle komme.