Drømmerifallera

Natt til i går drømte jeg at jeg gikk på speed og syre.
HELT normalt for en som ikke har prøvd en dritt, som det heter på godt norsk.

Drømmer har som de fleste vet en logikk som er til å ta og føle på. Jeg fant en liten gjennomsiktig papirbit-ting, som lignet på plast, og måtte selvfølgelig putte den i munnen. Og dermed startet det. Helt naturlig var vi plutselig en kjempegjeng som var sykt gira, og hadde det fantastisk gøy. I tillegg til sykt store, oppsperrede øyne. Vi arrangerte til og med et løp, som vi syntes var fnisefestlig selv, fordi vi visste at vi seff ville vinne med denne sinnsyke løpe-energien vi tross alt innehadde.
Jeg våknet med hodepine, svett og sinnsykt sliten, etter ti timers søvn. Pussig.

Natt til i dag tok historien en annen retning. Jeg jobbet hardt, hardt, hardt, for å redde noen stakkars små barn fra et par, eller var det flere? - som hadde onde hensikter med disse barna. Det var flere babyer, inntullet i tepper, og noen eldre, kanskje på et par-tre år. Tror det var noe med at de ikke var som alle andre, mulig de hadde noen sykdommer, defekter eller annet... Det var derfor de var i disse onde menneskenes besittelse, og de hadde selvsagt onde hensikter. Jeg spionerte, snek meg rundt, det var masse fare, - men jeg fikk de ut. Jeg var redd, men mest av alt sint på det som var skjedd med barna, og innbitt på å klare redde de.
Jeg var mer opplagt da jeg våknet i morges.

Jeg skulle likt å vite hva slike psykoanalytikere og drømmetydere hadde sagt om dette. Jommen.