Denne kjærleiken

Etter å ha vært i et slags on and off forhold i flere år, med en form for siste krampetrekning i høst, har jeg det fabelaktig fint som singel. Noe av det viktigste i livet er å nyte det positive i en hver situasjon man er i, det være seg singel eller i tosomhet.

Jeg har ofte fått spørsmålet om hva det er jeg ser etter hos en mann. Og like ofte tar jeg meg i å ha problemer med å svare. Klart jeg ser etter de 'vanlige klisjeene', som glimt i øyet, humor etc. Likevel er det etter et tidligere samboerskap og ymse forhold, destruktive vs bra, enklere å si hva jeg IKKE ønsker. Hva jeg skygger unna, av erfaring.

I samtale med en god venninne, slo det meg: En fellesnevner for en del av forholdene mine er at jeg har kjedet meg. Virkelig kjedet meg. Selvfølgelig sier jeg ikke at det har vært slik hele tiden, eller at det ikke har vært stunder og tider det har vært morsomt og gitt meg mye. Eller at jeg forventer at hverdagen skal være gull og grønne skoger, roser og champagne. Det er ikke det det dreier seg om.

Jeg har savnet å bli utfordret intellektuelt, ha givende diskusjoner og få brynet hodet mitt. Jeg har savnet å gjøre mer ut av dagene, gå i teateret, kunne diskutere bøker, gå turer, følge debatter og ha meningsfylte diskusjoner om det som skjer i samfunnet. At han er trygg nok på seg selv til å diskutere og prate om dypere ting, det være seg abstrakt eller konkret, isteden for å skyve det bort. Ha impulsivitet i hverdagen. Klart jeg er glad i å gå ut i helgene, og jeg er glad i sofa, lage mat, ta en kjøretur, se film og tv jeg også. Men det blir helsikes kjedelig i lengden. Det ER mye mer enn det der ute.

Jeg har tatt meg selv flere ganger i å tenke; hva gir dette meg, egentlig? Det er mange sanser i meg som må stimuleres langt mer enn kun de fysiske. På et helt annet plan.

En som har lært meg å kjenne godt det siste halvåret sa en gang i et intervju at en av mine sterkeste egenskaper er at jeg SER menneskene rundt meg. Jeg undres over om det kan medføre at man kan kjede seg fortere hvis kjærligheten ikke er ekte nok? Kanskje kan det være slik at det at man virkelig ser et menneske fort, kan føre til at man forveksler de gode egenskapene man ser, de dypere, med kjærlighet, spesielt om tiltrekningen er der? Kanskje det er derfor jeg blir så fort glad i de som blir nære rundt meg, fordi jeg virkelig ser de for den de er.

Det er dermed noen viktige svar på spørsmålene jeg får om hva jeg selv ser etter hos en mann. I tillegg til dette 'vanlige' glimt i øyet, selvironi, kjemien og tiltrekning. Han må kunne stimulere meg intellektuelt, ikke ta meg for gitt - og han må SE meg tilbake. Virkelig se meg.

Påskeforkjølelse, papsen og optimisme

Det er mulig jeg hadde et slags fremsyn da jeg sa nei til både Trysil og Gålå i påskeferien. Å ligge syk på fjellet hadde vært alt annet enn påskemoro. Nå da påsken er over, og venner og kjente poster bilder fra solvegg, fjell, vidde og skibakker, velger jeg å poste et lite bilde over min påskestemning:
Nuvel, når man er sengeliggende med feber hjemme, tenker man lite på alt det festlige man hadde planer om å gjøre i løpet av Oslo-påsken. Det er ikke vits i å gråte over spilt melk, som det heter.

Da feberen slapp taket fant jeg det mer hyggelig å ligge på sofaen i barndomsheimen hos papsen enn hjemme alene i leiligheten. Selskap, god mat, mulighet til soling på terrassen, god vin og klemmer fra både papsen og hunden. Og ikke minst - min kjære paps sine alltid tørre kommentarer. Som på lørdagen da brorsan, papsen og undertegnede satt i sofaen foran tv'n, og så på Kongelig Varieté fra Liverpool. Operasangerinne Kiri Te Kanawa sang Mio Babbino Cara, da det kom tørt fra pappa:
- Hun har mensen.
- Hæ?
- Se, hun har sånn lidende uttrykk i ansiktet, og holder seg på magen.

Da solen strålte på søndagen, pakket jeg den forkjøla kroppen min inn i to par ullsokker, papsens vintersko, to bukser, tre gensere, hette og pledd, og rigget meg til i solveggen på terrassen sammen med pappa. Påsketid er for mange spørrebøker og quiz, og jeg benyttet sjansen til å bryne kunnskapene til papsen. Svarene ble sånn nogenlunde som forventet...
Undertegnede: Fullfør ordtaket - når nøden er størst...
Pappa:... kommer tørsten først.
Undertegnede: Hva er en Screwdriver laget av?
Pappa: Å, nei nå er det lenge siden jeg har drukket mye, du.

Tross 'fluensa ble det en finfin og lattermild påskehelg. Og da første helgen inneholdt konsert torsdagen, en bursdagsfeiring fredagen, konsert lørdagen, og hvitvin i solveggen før nok en bursdagsfeiring mandagen, kan jeg i grunnen ikke klage.
Nå gjenstår det bare å bli helt frisk! For i dag starter jeg på et nytt treningsopplegg, og fredag er det duket for vårfest. Og jeg har planer om å møte våren like optimistisk sprudlende som alltid!

Tingenes iboende faenskap - eller typisk ujevnt

Typisk ujevnt av undertegnede å handle på Ikea, kjøpe et sett med to nye lamper i glass, og knuse den ene allerede når jeg setter fra meg posen i bilen.
Iboende ujevn faenskap.
Man kan ikke annet enn å flire.

Typisk ujevnt av undertegnede å svinsesvanse glad og fornøyd, helst i kjole, på konsert torsdag, bursdagsfeiring fredag, konsert lørdag og bursdagsfeiring mandag.
Resultat tirsdag; feber, potte tett, vond kropp og gjentatte nys.
Iboende ujevn faenskap.
Man kan ikke annet enn å resignere oppgitt, og tenke positive tanker om IKKE syk.
IKKE syk.

'Kjære' Deli de Luca

Jeg er imponert. Les: ironi.
Da jeg vet at mat er greit å få i seg på vei hjem fra bytur, har jeg etterhvert fått en fast Deli jeg stikker innom på veien hjem. Jeg vil påstå at jeg har lagt igjen en del kroner der natterstid, og forsåvidt også på dagtid, stort sett siden den nevnte Deli'n åpnet dørene. Dermed la man veien innom der, som vanlig, på vei hjem fra bytur natt til søndag.
Og hva skjer? Vi - vi var flere potensielle kunder- ble stoppet av en d ø r v a k t. Stedet i seg selv var tilnærmet tomt for folk, - men vi fikk pent beskjed om å vente utenfor. Service? Ikke var vedkommende som ba oss vente spesielt hyggelig heller.
Et par som stod ved siden av undertegnede oppdaget gjennom vinduene at en viss mørk, liten glamourmodell var i lokalene. Si meg, er det derfor vi måtte vente utenfor? Fordi en c-kjendis skulle betale brusen og nudlene sine? Igjen, det kaller jeg service.
Jeg håper for deres del at frøkna handlet MYE. Vi var en hel gjeng, som mest sannsynlig hadde lagt igjen mange ganger beløpet hun klarte legge igjen. Og som i tillegg ble mektig imponert over serviceinnstillingen til Deli. Mektig.

Samtidig har dere ikke en gang klart å få en skikkelig hjemmeside oppe å gå, med i det minste en mailadresse som kunder kan ta kontakt på. Det er en liste over telefonnummer til de spesifikke utsalgstedene, ja, men tipper det er fåtallet som ønsker ta opp slikt med en 20 åring som står bak disken. Nevnte jeg at vi var imponert?
Mest sannsynlig har dere ikke en gang avtale med et bra klipp-byrå, slik at dere blir oppmerksom på misfornøyde kunder som blogger om slikt.
7-Eleven fikk mange 'nye' kunder i det gitte tidsrommet, hvor alle la igjen mye kroner dere kunne fått i kassa. Deres tap. All omtale er IKKE god omtale, og misfornøyde kunder er den dårligste reklamen man kan få. Imponert.

Denne virvelvinden kalt livet

Det er så mange blogger jeg har formet i hodet, hastende til noe eller fra noe, flyktig tanke, lengre tankerekker, inntrykk, følelser, opplevelser. Tiden bare strekker ikke til, og har jeg litt tid for meg selv, må jeg hente energien tilbake på andre måter, før tiden flyr som en virvelvind med aktiviteter og hendelser fra meg og med meg igjen.

Jeg har opplevd store og små øyeblikk som jeg kunne skrevet lange skriblerier og refleksjoner rundt. Jeg har avsluttet et kapittel, og begynt på et nytt. Det er bare ikke alltid man har anledning til å følge med helt selv, nok til å sette seg ned, spisse skriveferdighetene og få det ned i tekst. Så, isteden for jevne oppdateringer fra den siste tiden, blir det ujevn oppsummering:

- Jeg har sett to flotte teaterstykker de siste ukene, i etterkant av Faust: Vildanden og Peter Pan, fantastiske på hver sin måte.
- Jeg har avsluttet en periode med lærdom, nye bekjentskaper og venner, og fått bekreftelser på mye ved med selv som jeg har jobbet hardt med.
- Jeg har forelsket meg i La Vie en Rose, filmen om Edith Piaf.
- Jeg har fått to taler av to forskjellige personer om at jeg har en unik egenskap til å snu ting til det positive, å se det positive i ting, å bli sint i to dager for å så vende det andre ansiktet til og gå på enda hardere videre der hvor andre ville gått ned i kjelleren. Det varmer.
- Jeg har drukket årets første utepils med en ny, god venn, i varmen fra sola på løkka.
- Jeg har hatt mye god tid med venner, jeg har bysset gudbarn i søvn, jeg har spist middag hos venner, laget middag til venner og familie. Jeg har sett fremgang hos andre, blitt rørt, og gledet meg med de.
- Jeg har sett at enkelte valg jeg har gjort, er helt riktige.
- Jeg har sunget svenske drikkesanger for et publikum, stående på bordet. Igjen.
- Jeg har sett enda en gang at gode venninner kan man være borte fra i ett år om gangen, og det er akkurat det samme som før når man møtes igjen.
- Jeg har feiret flere bursdager.
- Jeg har vært fresende sint, og stått opp offentlig opptil flere ganger på vegne av meg selv og en gruppe.
- Jeg har sett andre være sinte på mine vegne, og som igjen har stilt opp for meg.
- Jeg har gått tur i regnet uten paraply og kjent hvor godt det er å være til på regnværsdager.
- Jeg har fått valget om å enten bli tvangsgiftet eller bli adoptert som datter.
- Jeg har fått bekreftelser på anelser jeg har hatt, og på at magefølelsen og intuisjonen min ofte er riktig.
- Jeg har blitt evaluert, og lært nye måter å evaluere meg selv på.
- Jeg har drukket mye god vin.
- Jeg har møtt motgang og valgt å bite tenna sammen, og tenke at det blir bedre. Snart.
- Jeg har ledd så det gjør vondt i magen og tårene sprutet.
- Jeg har hatt det så travelt at jeg har måttet si nei til å gå på date med en jeg har lyst til å gå på date med, og bli bedre kjent med.

Så, jeg har ikke glemt bloggen! Jeg har skrevet og fortalt og frest og fnyst og ledd i bloggen, mentalt sett. Det skulle vært en slags overføringsmekanisme fra hodet til blog, når man ikke har mulighet og tid til å skrible alt det man gjerne skulle ha delt eller reflektert over skriftlig. Jeg får nøye meg med en oppsummering denne gangen. Og håpe at det snart er bedre tid og muligheter til å oppdatere oftere. Men det viktigste er jo at jeg har det fint, lærer, lever, flørter, ler, er glad i og blir klemt på. Er det ikke??

Frost