Enkelte prosesser tar så lang tid at man blir utslitt både i kropp og sjel. Så i dag kjøpte jeg tre primula og tre store pakker tulipaner til meg selv. Et lite vårgløtt inn i stuen og til sjelen. Fordi jeg fortjener det.
28 januar 2008
25 januar 2008
23 januar 2008
Trippel pms
I går var jeg så irritabel at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Det prikket i huden, hodet holdt på å eksplodere, og enkelte mennesker gjorde lurt i å holde seg laaaangt unna undertegnede. Enkelte mennesker ville si ca alle i mils omkrets rundt meg, men noen krever i bunn og grunn mer tålmod enn andre av og til. Og tålmod, vel, det var ikke-eksisterende i går.
Spørsmål, som de stakkars uvitende, spørrende ikke var klar over at touchet akkurat temaet som irriterte, fikk jeg ca ti ganger i løpet av formiddagen. Jeg svelget hardt, svarte 'vær så snill å ikke spør meg om dette nå', gryntet meg inn på kontoret mitt alene, og plugget iPoden i ørene. Omverden - bitte schnell forsvinn!
Midt på dagen beordret venninne/leder meg medfølende ut av kontoret, bort fra spørsmålene og de trøstende klappene på skulderen, og ut i solen. Jeg freste som en damplokomotiv i adhd-gir rundt Slottsparken, opp til Frogner og rundt Frognerparken mens kjeven jobbet hardt og dampen stod ut av ørene. Stoppet opp og tok bilder av frost og ender, og bet tennene sammen og var hyggelig mot japanere som ville jeg skulle knipse bilder av de foran monolitten. Før jeg freste hjem igjen, kastet meg i koseklærne, gjemte meg og mine kalde, prikkende kinn under to pledd, tente stearinlys, pakket meg inn i to pledd, - og forsvant fra virkeligheten inn i to, lange, gode filmer på dvd.
De som kjenner meg vet at jeg sjelden blir sint, forsåvidt altfor sjelden. I går tror jeg at jeg tok igjen for minimum ett år. Vi snakker irritabel a la trippel pms.
Gudskjelov for at i går var i går, og i dag er i dag. For i dag gikk jeg tur i duskregnet isteden for sol, og jeg smilte isteden for å frese.
Spørsmål, som de stakkars uvitende, spørrende ikke var klar over at touchet akkurat temaet som irriterte, fikk jeg ca ti ganger i løpet av formiddagen. Jeg svelget hardt, svarte 'vær så snill å ikke spør meg om dette nå', gryntet meg inn på kontoret mitt alene, og plugget iPoden i ørene. Omverden - bitte schnell forsvinn!
Midt på dagen beordret venninne/leder meg medfølende ut av kontoret, bort fra spørsmålene og de trøstende klappene på skulderen, og ut i solen. Jeg freste som en damplokomotiv i adhd-gir rundt Slottsparken, opp til Frogner og rundt Frognerparken mens kjeven jobbet hardt og dampen stod ut av ørene. Stoppet opp og tok bilder av frost og ender, og bet tennene sammen og var hyggelig mot japanere som ville jeg skulle knipse bilder av de foran monolitten. Før jeg freste hjem igjen, kastet meg i koseklærne, gjemte meg og mine kalde, prikkende kinn under to pledd, tente stearinlys, pakket meg inn i to pledd, - og forsvant fra virkeligheten inn i to, lange, gode filmer på dvd.
De som kjenner meg vet at jeg sjelden blir sint, forsåvidt altfor sjelden. I går tror jeg at jeg tok igjen for minimum ett år. Vi snakker irritabel a la trippel pms.
Gudskjelov for at i går var i går, og i dag er i dag. For i dag gikk jeg tur i duskregnet isteden for sol, og jeg smilte isteden for å frese.
19 januar 2008
Ujevne Tenåringstanker - Forelsket
I serien Ujevne Tenåringstanker har vi kommet til Boka om meg selv I, skrevet i 7. klasse. Det er nesten litt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne her, det er flere temaer å velge fra hvor jeg beskriver meg selv på mange plan. Da det i forrige post i serien ble nevnt forelskelse opptil flere ganger, tenker jeg vi starter der. Jeg forstår nå på mange måter mamma sine stadige sukk opp gjennom tenårene mine: "Jeg klarer ikke følge med på alle disse gutta, jeg, du er den mest guttegale jenta jeg vet om". At jeg har holdt styr på alle disse, er utrolig i seg selv. Igjen understrekes det at alle navn er tro mot virkeligheten, jeg var ca 13 år og 5 mnd, og skrivefeil er historisk korrekte. FORELSKET
Første gang jeg var forelsket, var jeg 5-6 år gammel. Da var jeg forelsket i den beste kameraten min, og vi bestemte oss for å gifte oss når vi ble voksne. Det var når vi bodde på Tangen.
Når vi flyttet til Kolbotn ble jeg forelsket i en gutt som het Andreas. Da gikk jeg i 1. klasse. Etter juleferien i 2. klasse, flyttet det en ny gutt til Kolbotn, som begynte i klassen min. Et par uker etter han hadde begynt, ble jeg og Hanne forelsket i han. Han het Thomas. Han var jeg forelsket i helt til vi flyttet fra Kolbotn, i 4. klasse.
Ikke lenge etter at vi hadde flyttet tilbake til odden, ble jeg forelsket i en gutt i den nye klassen min. Han het Johan. Han ble jeg sammen med like etterpå. Så flyttet han, og da ble jeg forelsket i en gutt som var 3 år eldre enn meg.
I 5. klasse skiftet det litt, og jeg var ikke helt sikker. Til sånn ca. rundt 1 måned før sommerferien. Da ble jeg forelsket i en annen gutt i klassen. Han ble jeg sammen med litt senere.
Men rett etter at skolen var slutt, fant jeg ut at jeg ikke var forelsket i han alikevel, så jeg slo opp. Så ble jeg forelsket i han gutten som var 3 år eldre enn meg igjen.
Men så dro vi til Italia, i sommerferien. Der ble jeg kjempeforelska i en gutt som var 5 år eldre enn meg, men han ble jeg ikke ordentlig kjent med før et par dager før vi skulle dra hjem. Han var jeg så forelska i at jeg ikke ville dra hjem. Men det måtte vi jo så klart.
Når vi kom hjem skiftet det ganske ofte om hvem jeg var forelska i. Men felles for alle sammen var at alle var 2-3 år eldre enn meg.
Så, i februar, ble jeg kjent med en gutt, (som nå går i 9. klasse) og han ble jeg skikkelig forelsket i. Han var jeg forelsket i til i begynnelsen av juni.
Så var jeg småforelsket i et parr forskjellige gutter, før jeg ble forelsket i den samme gutten igjen. Så, i slutten av ferien før skolen begynte, var jeg ikke riktig sikker lenger.
Det var en jeg trodde at jeg var forelska i, men jeg oppdaget fort at det var jeg ikke.
Så, begynte jeg på ungdomsskolen. Der er det en gutt jeg begynte å bli forelska i. Jeg trodde jeg var forelska i han, helt til 1. september. Da oppdaget jeg plutselig hvem jeg egentlig er forelska i. Og han er kjempegem, og dødskjekk.
(Skrevet i margen ved siden av, red.:) Et kyss er et utrykk for et inntrykk som blir påtrykt under høytrykk og med ettertrykk og lager avtrykk slik at den undertrykte ikke føler seg nedtrykt.
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Hva kan man si. "helt til 1. september". Du store min som jeg hadde koll på tidspunkt på den tiden. Og jeg undrer og undrer og kan ikke stoppe undre - hvem ER alle disse gutta? Hvem er denne dødskjekke og kjempegeme gutten? Og denne 3 år eldre gutten?
Noen husker jeg selvsagt godt. Johan spurte jeg med en lapp som bestevenninnen min la på pulten hans. Hun avslørte rett etter at hun alt var sammen med Johan, men herremin, vi var jo bestiser, så det var liksom ikke så nøye at vi var sammen med han begge to. Det var ikke akkurat snakk om mye klining på den tiden, for å si det slik. Thomas ("til sånn ca 1 måned før sommerferien. Da jeg ble forelsket i en annen gutt i klassen") og undertegnede brukte sitte på ungpikerommet mitt og stirre hverandre dypt inn i øynene. I lange tider. Det var kjærlighet, det. Helt til jeg fant ut at jeg ikke var forelsket i han likevel, selvsagt.
For en forvirret, forelsket tenåringspike jeg var. Jeg er så veldig, veldig glad for at jeg aldri mer skal være ca 13 år og 5 mnd og forelsket.
16 januar 2008
Tungekrøll igjen...
Her om dagen fortalte jeg, ivrig som alltid, min kontorsambo Nico om Sør-Amerika reisen min i 2004. Han syntes det var spesielt morsomt da jeg fortalte hvor fantastisk det var å se urinene til det gamle inkafolket i Peru.
14 januar 2008
Ujevne Tenåringstanker - the beginning
Jeg lovet at mine Ujevne Tenåringstanker skulle luftes i bloggen, og kvinne for sine ord som jeg er har jeg nå åpnet boblene med skriftlige tenåringstanker for avskrift og utlevering.
Da det som tidligere nevnt er snakk om flere brev og to bøker om meg selv, synes det riktig å begynne med det aller første brevet, skrevet i mine første dager i 7. klasse, for over 20 år siden. Med fare for at jeg nå blir gjenstand for latter fra kjentfolk fra barndommen, velger jeg å ikke endre navnene jeg nevner. Dette går ene og alene utover meg selv, og alle likheter med virkeligheten medfører riktighet. Eventuelle skrivefeil skyldes historisk korrekt avskrift.
19.08.1987
Hallois!
Hvordan går det? Jeg har det bra.
Nå har jeg nettopp begynt på ungdomsskolen. Det er litt gøy å begynne på ny skole og få nye klassekamerater. Men i friminuttene føler jeg meg faktisk litt liten. Men det går vel over etter en stund.
Akkurat nå sitter Ane tvers over på andre siden av klasserommet. Det irriterer meg, men jeg kommer sikkert nærmere hun en gang. Men jeg sitter ved siden av Marius R, og han er jo ganske gem.
Det er to søte gutter her på skolen, meg begge går i 9. klasse. Det er Are og Ole Marius. Ops, jeg skriver litt skjevt. Det er litt fint at vi ikke MÅ være ute friminuttene. Det må vi jo på Berger (barneskolen jeg gikk på, red.). Det er en jente her i klasse som heter Alette, og hun virker ganske grei. Og så er det en gutt, det vil si, det er tre gutter her som heter Anders, men det er en av dem som virker ganske gem.
Det blir jo litt rart med de nye fagene, og karakterer og greier, men det blir man vel fort vant til. Når jeg skriver dette brevet er jeg ca 13 år og 4 måneder gammel (sånn ca altså, red.).
Dette er den andre dagen på ungdomsskolen. Det er litt gøy for det er så mange fra laget som går på denne skolen. Camilla, Stina, Hege, Hege, Tine, Lene, AnnKarin osv. Dessuten er det litt gøy med den skolebussen, for den kjører oppom Tangen, og da får jeg kansje sett Harald eller Pål. Det er litt synd at de ikke går her på Alværn.
Her i klassen er vi 29 elever. Vi fra Berger er Ane, Dagny, Zena, Ann Kristin, Anette, Elisabeth og meg. Det er litt deilig å få slippe barneskolen. Og dessuten, der var det jo ingen søte gutter. Ho, ho, endelig har vi begynt på ungdomsskolen. Stilig.
Fortiden har jeg ikke aning om hvem jeg er forelska i, men det finner jeg vel fort ut. Jeg var jo i Bård W før..... Are er jo veldig søt da...
Nå er jeg forskjøla, det er jo veldig gøy da. Nå slutter jeg.
Stor klem fra meg selv.
Det er besnærende å tenke at min eldste guddatter er like gammel nå som jeg var når jeg skrev dette brevet. Altså ca 13 år og 4 mnd, sånn ca. Og jeg er nærmest forundret over at jeg ikke kom med en lang liste over ALLE de jeg var forelsket i her. At jeg ikke helt visste hvem jeg var forelsket i den gangen, - det er betryggende å se at jeg hadde troen på at jeg kom til å finne ut av det. Fort. Det var nok i en gutt som var veldig søt og gem. Stilig. Ho, ho.
Da det som tidligere nevnt er snakk om flere brev og to bøker om meg selv, synes det riktig å begynne med det aller første brevet, skrevet i mine første dager i 7. klasse, for over 20 år siden. Med fare for at jeg nå blir gjenstand for latter fra kjentfolk fra barndommen, velger jeg å ikke endre navnene jeg nevner. Dette går ene og alene utover meg selv, og alle likheter med virkeligheten medfører riktighet. Eventuelle skrivefeil skyldes historisk korrekt avskrift.
19.08.1987
Hallois!
Hvordan går det? Jeg har det bra.
Nå har jeg nettopp begynt på ungdomsskolen. Det er litt gøy å begynne på ny skole og få nye klassekamerater. Men i friminuttene føler jeg meg faktisk litt liten. Men det går vel over etter en stund.
Akkurat nå sitter Ane tvers over på andre siden av klasserommet. Det irriterer meg, men jeg kommer sikkert nærmere hun en gang. Men jeg sitter ved siden av Marius R, og han er jo ganske gem.
Det er to søte gutter her på skolen, meg begge går i 9. klasse. Det er Are og Ole Marius. Ops, jeg skriver litt skjevt. Det er litt fint at vi ikke MÅ være ute friminuttene. Det må vi jo på Berger (barneskolen jeg gikk på, red.). Det er en jente her i klasse som heter Alette, og hun virker ganske grei. Og så er det en gutt, det vil si, det er tre gutter her som heter Anders, men det er en av dem som virker ganske gem.
Det blir jo litt rart med de nye fagene, og karakterer og greier, men det blir man vel fort vant til. Når jeg skriver dette brevet er jeg ca 13 år og 4 måneder gammel (sånn ca altså, red.).
Dette er den andre dagen på ungdomsskolen. Det er litt gøy for det er så mange fra laget som går på denne skolen. Camilla, Stina, Hege, Hege, Tine, Lene, AnnKarin osv. Dessuten er det litt gøy med den skolebussen, for den kjører oppom Tangen, og da får jeg kansje sett Harald eller Pål. Det er litt synd at de ikke går her på Alværn.
Her i klassen er vi 29 elever. Vi fra Berger er Ane, Dagny, Zena, Ann Kristin, Anette, Elisabeth og meg. Det er litt deilig å få slippe barneskolen. Og dessuten, der var det jo ingen søte gutter. Ho, ho, endelig har vi begynt på ungdomsskolen. Stilig.
Fortiden har jeg ikke aning om hvem jeg er forelska i, men det finner jeg vel fort ut. Jeg var jo i Bård W før..... Are er jo veldig søt da...
Nå er jeg forskjøla, det er jo veldig gøy da. Nå slutter jeg.
Stor klem fra meg selv.
Det er besnærende å tenke at min eldste guddatter er like gammel nå som jeg var når jeg skrev dette brevet. Altså ca 13 år og 4 mnd, sånn ca. Og jeg er nærmest forundret over at jeg ikke kom med en lang liste over ALLE de jeg var forelsket i her. At jeg ikke helt visste hvem jeg var forelsket i den gangen, - det er betryggende å se at jeg hadde troen på at jeg kom til å finne ut av det. Fort. Det var nok i en gutt som var veldig søt og gem. Stilig. Ho, ho.
10 januar 2008
Film: The Golden Compass, sånn helt subjektivt
Siden det støtt og stadig skjer sosiale ting rundt meg og hverdagslivet har vært slitsomt psykisk og fysisk, har jeg de siste ukene hatt behov for å ha flere hvite uker. Mindre fest, mer avslapping og heller kose meg med roligere, hyggelige ting sammen med venner, - eller alene. Jeg er avhengig av Anett-tid også for å ha balanse i livet mitt. Da jeg i tillegg er en smule opphengt i film, og synes det er en fantastisk måte å slappe av på, har jeg slukt en del filmer i det siste, både alene og i selskap. Nærmere bestemt to dvd og to kinoturer de siste seks dagene. Sist sett:
The Golden Compass basert på Philip Pullmanns fantasy-triologi.
For min barnlige store glede over eventyr, fantasy og mulighet til å drømme seg inn i andre virkeligheter var dette en fantastisk søt film. I korte trekk var det fem ting jeg hadde i tankene når vi tuslet ut av kinosalen med et smil om munnen:
1. Jeg vil ha en daimon. I følge filmens verden befinner et menneske sin sjel seg utenfor kroppen i form av ein daimon – en ånd som følger mennesket og tar form som et dyr. Tenk å alltid ha f.eks en liten pelskledd kamerat ved sin side som man kan kose med og prate med. På filmens hovedside kan man for øvrig selv ta en test på hvilken daimon man har. Jeg har daimonen Leonidas, en sjakal, og jeg er ifølge testen ansvarsfull, mild, smart, konkurransepreget(?) og avslappet.
2. Jeg vil være en heks som Sefarina Pekkala. Tøff dame.
3. Jeg vil fly i et slikt fremkomstmiddel som Scoresby har.
4. Jeg vil ri på isbjørn på Svalbard. Da JEG var på Svalbard ble vi kun tilbudt utleie av snøscooter. Vi hadde ingen panserbjørner til å beskytte oss, og måtte selv ha med våpen ut på tur.
5. Sist - men langt ifra minst: Jeg skal absolutt kjøpe og lese triologien.
The Golden Compass basert på Philip Pullmanns fantasy-triologi.For min barnlige store glede over eventyr, fantasy og mulighet til å drømme seg inn i andre virkeligheter var dette en fantastisk søt film. I korte trekk var det fem ting jeg hadde i tankene når vi tuslet ut av kinosalen med et smil om munnen:
1. Jeg vil ha en daimon. I følge filmens verden befinner et menneske sin sjel seg utenfor kroppen i form av ein daimon – en ånd som følger mennesket og tar form som et dyr. Tenk å alltid ha f.eks en liten pelskledd kamerat ved sin side som man kan kose med og prate med. På filmens hovedside kan man for øvrig selv ta en test på hvilken daimon man har. Jeg har daimonen Leonidas, en sjakal, og jeg er ifølge testen ansvarsfull, mild, smart, konkurransepreget(?) og avslappet.
2. Jeg vil være en heks som Sefarina Pekkala. Tøff dame.
3. Jeg vil fly i et slikt fremkomstmiddel som Scoresby har.4. Jeg vil ri på isbjørn på Svalbard. Da JEG var på Svalbard ble vi kun tilbudt utleie av snøscooter. Vi hadde ingen panserbjørner til å beskytte oss, og måtte selv ha med våpen ut på tur.
5. Sist - men langt ifra minst: Jeg skal absolutt kjøpe og lese triologien.
05 januar 2008
Ujevne Tanker som tenåring
Jeg har alltid vært glad i å skrive. Så lenge jeg kan huske har jeg skrevet dagbok, dikt og andre skriblerier, og jeg gikk i første klasse på barneskolen da jeg debuterte med leserinnlegg i Barnas Bokklubb sitt medlemsblad med et sint innlegg om hvor slemme foreldre jeg hadde som ikke ville gi meg hund. I den henseende skal det sies at medlemsbladets 'Mor Åsa' ga foreldrene mine litt rett. Men jeg fikk da hund etterhvert. Det er en annen historie.
Heldigvis for slike skriveglade som meg, og helvete-vis for enkelte andre, fikk vi på ungdomsskolen et ektepar som klasseforstandere som var overbegeistret for litteratur, skrift, dikt og bøker. Klassen vår var overbevist om at ingen ungdomsskoleklasse har måtte skrive så mange dikt, besjelinger og limerick som vi gjorde. Alt andre dag i 7. klasse fikk vi vår første skriftlige utfordring; Vi skulle skrive et brev til oss selv, som skulle legges i skolens safe - og som vi først skulle få tilbake da vi sluttet i 9. klasse. Et slikt brev skrev vi også siste skoledag i 7. klasse, og siste skoledag i 8. klasse. I tillegg fikk vi i oppgave å lage "Boka om meg selv", også i begynnelsen av 7. klasse. I en kladdebok skulle vi lime inn bilder, og fortelle forskjellige ting om oss selv ut i fra på forhånd gitte overskrifter som vi kunne velge fra. At jeg endte opp med å fylle ut TO slike kladdebøker med skrift, tegninger og bilder, var nærmest en selvfølgelighet allerede den gangen.
Her om dagen kom jeg plutselig på disse brevene og bøkene om meg selv. Om det er fordi det er et nytt år, at jeg stadig nærmer meg nok en bursdag eller rent tilfeldige minner, det vet jeg ikke. Jeg tørket støv av esker, og jeg fant, jeg fant! Det som er HELT sikkert er at jeg til nå har ledd på meg inkontinens, tårene spruter og jeg har vondt i kjeven og krampe i lattermusklene. Det kommer garantert blogger fra mine Ujevne Tenåringstanker, 1987-1989, fremover. Garantert.
Heldigvis for slike skriveglade som meg, og helvete-vis for enkelte andre, fikk vi på ungdomsskolen et ektepar som klasseforstandere som var overbegeistret for litteratur, skrift, dikt og bøker. Klassen vår var overbevist om at ingen ungdomsskoleklasse har måtte skrive så mange dikt, besjelinger og limerick som vi gjorde. Alt andre dag i 7. klasse fikk vi vår første skriftlige utfordring; Vi skulle skrive et brev til oss selv, som skulle legges i skolens safe - og som vi først skulle få tilbake da vi sluttet i 9. klasse. Et slikt brev skrev vi også siste skoledag i 7. klasse, og siste skoledag i 8. klasse. I tillegg fikk vi i oppgave å lage "Boka om meg selv", også i begynnelsen av 7. klasse. I en kladdebok skulle vi lime inn bilder, og fortelle forskjellige ting om oss selv ut i fra på forhånd gitte overskrifter som vi kunne velge fra. At jeg endte opp med å fylle ut TO slike kladdebøker med skrift, tegninger og bilder, var nærmest en selvfølgelighet allerede den gangen.
Her om dagen kom jeg plutselig på disse brevene og bøkene om meg selv. Om det er fordi det er et nytt år, at jeg stadig nærmer meg nok en bursdag eller rent tilfeldige minner, det vet jeg ikke. Jeg tørket støv av esker, og jeg fant, jeg fant! Det som er HELT sikkert er at jeg til nå har ledd på meg inkontinens, tårene spruter og jeg har vondt i kjeven og krampe i lattermusklene. Det kommer garantert blogger fra mine Ujevne Tenåringstanker, 1987-1989, fremover. Garantert.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
